I skrivende stund venter jeg på brevet med det endelige svaret fra psykologene som har evaluert meg. De har brukt ekstremt lang tid på å komme til en konklusjon, bl.a. p.g.a. sykefravær, hvilket fører til at jeg går rundt og river meg i håret i påvente av en endelig diagnose. Mens jeg venter på diagnosen, tenker jeg selvfølgelig mye på hva jeg skal gjøre når jeg får den, og hva det vil bety for meg. To av venninnene mine har fått vite hva jeg gjennomgår. De to, og moren min. Resten av familien holdes utenfor inntil jeg har diagnosen svart på hvitt. Jeg holder dem utenfor fordi jeg ikke vil at de skal bekymre seg, og fordi jeg ikke vil at de skal måtte revurdere sin oppfatning av meg for så å få beskjed om at jeg ikke har aspergers likevel. Dette hemmelighetskremmeriet tærer selvfølgelig også på!
Men hvem skal jeg fortelle om diagnosen, utover nær familie og min lille vennekrets?
Ett alternativ er å være helt åpen. Fortelle alle kollegaer og bekjente at jeg er litt anderledes (akkurat dèt har vel de fleste forstått, men det er jo en viss forskjell mellom å være lettere eksentrisk og småautistisk), poste det på facebook og blogge om det. Åpenhet er godt, fordi man slipper å holde på hemmeligheter. Man demonstrerer at man ikke skammer seg, men til hvilken pris? En overraskende stor andel av menneskeheten er enten uvitende, dum eller begge deler. Disse menneskene utgjør en reell trussel for enhver som er åpen om sin diagnose (dersom den ikke er noe så legitimt som astma, brystkreft eller bronkitt, skjønt de er vel heller ikke sikre...). Så fort du har en diagnose som enten er, eller kan være, din egen feil, eller som viser at det er noe ved deg som er anderledes, er det fort gjort å bli et offer for fordommer, mobbing eller diskriminering. Bare se på alle som blir latterliggjort eller sett ned på fordi de har angstlidelser eller depresjoner, for ikke å snakke om dem som har AIDS og som opplever at folk ikke vil ta på dem eller være i samme rom som dem, selv om *alle* vet at AIDS ikke smitter på den måten... Uvitenhet og et grunnleggende behov for å være bedre enn andre, kombinert med frykt for å ikke få den anerkjennelsen de synes de fortjener, gjør at mange bruker mye energi på å dømme det de ikke forstår hos andre, slik at de kan føle seg overlegne. Du skal være veldig sterk for å takle disse menneskene!
Så sterk er ikke jeg. Kanskje jeg blir det en gang, men enn så lenge er jeg avhengig av å bli noe. Når jeg har en stabil jobb og et godt liv, kan jeg kanskje bli mer åpen. Når jeg har vunnet mine seire og bevist at jeg kan, kan jeg kanskje fortelle alle at jeg ikke ser verden slik de gjør det. Da vil jo min suksess være bevis på at jeg ikke mangler noe eller er feilprodusert. Enn så lenge frykter jeg at åpenhet rundt diagnosen vil føre til at jeg ikke tas på alvor, at meningene mine og måten jeg ytrer dem på vil bli avfeid som rariteter fra en avviker istedenfor å bli lyttet til. At jeg vil bli redusert til en diagnose.
Jeg håper at andre som er i min situasjon også vil tenke nøye over hva de gjør før de deler dette med allverden - når du først har sagt noe, kan du ikke ta det tilbake, du kan aldri gå inn i skapet igjen. All ære til dem som er åpne, men ingen skam til dem som holder diagnosen for seg selv.
