søndag 19. februar 2012

Mange slags meg

Jeg er veldig sterk, jeg har bare ikke forstått det før nå. Jeg er utrolig modig, kanskje modigere enn de fleste vil trenge å finne ut om de er i løpet av livet. Hva gir meg retten til å skryte slik? Jo, jeg møter frykten. For alle med Aspergers syndrom, er det ukjente og uvante trusler. Det nye truer stabiliteten som ofte føles som det eneste man har å holde seg fast til i en verden man ikke forstår eller takler.

Jeg hater å ta t-banen eller bussen, både alene og sammen med andre. Jeg hater å gå rundt i Oslos gater alene. Da jeg begynte på en videregående skole som lå i sentrum, hadde jeg aldri reist mer enn én holdeplass med t-banen alene. Nå måtte jeg ta bussen alene. Jeg måtte sitte ved siden av fremmede, noe jeg hadde vegret for så lenge jeg kunne huske. Jeg var livredd, anspent, nervøs, utrygg. Men jeg gjorde det. Den ekle følelsen forsvinner aldri, men jeg møter vegringen hver dag jeg skal på jobb eller til universitetet. Jeg møter de samme følelsene når jeg går ombord på en båt eller entrer et fly, eller når jeg må legge på svøm. Jeg vil ikke! Men i de fleste tilfellene er dette blitt så normalt at jeg ikke merker frykten. Det jeg merker, er anspenthet, irritabelhet, nervøsitet og utmattelse. En veldig tretthet som lar meg sovne fra ubehaget, eller som ødelegger resten av dagen for meg. Jeg går på jobb, deltar på forelesninger. Jeg har deltatt på seks juleball hvor jeg visste at jeg ville ende opp alene. Jeg har hatt tillitsverv. Jeg går rundt som et eneste stort smil, og lengter samtidig bare hjem. Hjem til mitt ekte jeg. Følelsene mine ute blant folk er karikaturer eller kamufleringer av hva jeg egentlig føler, fordi jeg går på tå hev av frykt for å avsløre meg selv. Jeg er nervøs, skvetten og mistenksom der ute. Hjemme er jeg meg selv med alle mine små gleder og store sorger blandet ut i en grå apati. En dag håper jeg at skyene vil forsvinne og gledene øke, slik at livet blir bedre, men alt det grå er bedre enn det fargesprakende og falske som, uansett hvordan jeg ser det, også er en del av personligheten min.