tirsdag 23. oktober 2012

Venner

Jeg har problemer med å stole på folk.
Mange synes likevel jeg er veldig åpen, men det er nok heller fordi de tingene jeg er åpen om ikke er ting jeg ser noe poeng i å holde for meg selv - som mitt dårlige forhold til min far, eller mine erfaringer med erting og utestenging gjennom skoletiden. Der jeg anser temaer som disse for å være relevante å opplyse om, og jeg tror jeg kan ta dem opp (eller bidra med mine erfaringer) uten å gjøre den andre parten utilpass, gjør jeg det gjerne.
Men for meg er ikke dette åpenhet, fordi det ikke er hemmeligheter jeg deler. Hemmeligheter forteller jeg mine venner, og dem har jeg få av. Hemmelighetene mine er diagnose, forelskelser og mitt personlige mørke. Kan jeg fortelle deg at jeg har fått diagnosen Aspergers syndrom, at jeg er forelsket i den og den gutten (slik at du, om du virkelig vil, kan kontakte ham og fortelle ham hva jeg føler) og at jeg innimellom er så redd og lei meg at jeg gråter meg i søvn, ja så er du nok en av mine venner.

Men ikke forestill deg at jeg har så veldig stor tiltro til deg. For jeg stoler ikke på mennesker. Jeg stoler på moren min, og der stopper det faktisk. Jeg har følt meg sviktet så mange ganger, både fra øvrig familie, fra såkalte venner, fra lærere, fra fremmede og fra helsepersonell. Og jeg er blitt varsom, ikke med hva jeg forteller, men hva jeg forventer. Jeg våger ikke stole på at dem jeg kaller venner faktisk vil være der for meg når de ikke føler at de får noe igjen. Jeg våger ikke stole på at de faktisk liker meg, eller ønsker å tilbringe tid med meg. Venner er vanskelig.

Men jeg skulle ønske at dette med vennskap var bedre regulert. I min bok er det en klar forskjell mellom bekjente og venner. Bekjente bor i dalen mellom venner og fiender, og består av bekjente man ikke liker, bekjente man gir blanke i og bekjente man faktisk liker, og som en dag kan bli venner.

De fleste jeg kjenner befinner seg i dalbunnen, og enkelt forklart er de mennesker jeg ikke bryr meg om lever eller dør. Jeg er totalt likegyldig til dem og det de bedriver seg, har intet behov for å omgås dem og blir aldri glad for å se dem. Jeg misliker dem ikke, men de har ingen "verdi" for meg.
Så er det ganske mange bekjente jeg liker, og noen jeg er glad i. Jeg jobber med en del slike mennesker, folk jeg gleder meg til å se igjen, folk hvis brå død ville gjøre meg trist. Disse menneskene er det lett å forholde seg til, for ettersom vi ikke er venner, kan de ikke svikte meg, og vi forventer intet av hverandre.
Men så er det vennene, da. Og jeg skjønner meg ikke på folks skjødesløshet når det kommer til vennskap.

I min verden er det tre former for dype, viktige personlige forhold mennesker kan være i. Det første er familie, det andre par og det tredje vennskap. Det er alltid viktig for folk å fastsette slektskap. En slektning er ikke bare en slektning, men en tremenning, en tante eller far, og deres relasjon til deg gir en pekepinn på hvor glade dere bør være i hverandre, og hvor ofte dere bør treffes.
Parforhold er mindre ambiguøse, men her virker behovet for å trekke klare linjer enda mer tydelig. Først dater man, så har man tydeligvis noe på gang, og så er man i et forhold. Før partene har blitt enige om at de er sammen, kan begge forlate den andre uten for mye om og men, litt som en prøveperiode. Den ene blir kanskje lei seg, men de har aldri kommet til forholdsdelen. Deretter følger eventuelt samboerskap, forlovelse og ekteskap, ofte avsluttet med skilsmisse. Uansett er det klare skiller. Et par og to slektninger vet alltid hvor de har den andre.

Men hva med venner?
Når går en bekjent over til å bli en venn, og når avsluttes vennskap?
Jeg vet aldri hvor mange venner jeg har, fordi jeg ikke vet hvilke av mine venner som ser på meg som venn, eller hvilke av mine bekjente som ser på meg som venn, og det gjør meg forferdelig forvirret. Jeg vet ikke engang hvordan min eneste eksplisitte eksvenn ser på meg, ettersom vi aldri ble enige om å ikke være venner.

Æsj, så vanskelig dette skal være!
For meg er en venn en person jeg frivillig tilbringer tid jeg gjerne kunne benyttet til mer konstruktive ting til med. Ikke fordi vedkommende av en mystisk grunn har etterlyst å møtes fordi vi ser hverandre så sjelden, og jeg føler meg forpliktet til å stille opp, men fordi jeg har et genuint ønske om å tilbringe litt tid med vedkommende, og tror følelsen gjengjeldes.
Så da en bekjent påpekte at han så på meg som en venn, ble jeg satt ut.
Følte jeg at jeg kunne fortelle ham om gråting, gutter (utgår når det gjelder gutter. Jeg snakker ikke den slags følelser med det motsatte kjønn) eller diagnosen min? Nei. Hadde vi tilbrakt tid sammen utenom jobb? Nei. Satte jeg stor pris på hans selskap og trivdes sammen med ham? Ja.
Men "venn" er noe annet. "Venn" er gjensidige forpliktelser.
"Venn" er noe man gjør før man enes om å være, som å omgås masse og så si "Du er en god venn å ha" eller noe sånt noe, og håper den andre parten gjengjelder anerkjennelsen.  Eller, ideelt sett, noe man erklærer hverandre for etter å ha vennedatet etter å ha vært bekjente.

Jeg vil ha klare kategorier, ikke alt dette rare innimellom!