Medfølelse og sånt

Jeg har etterhvert forstått at jeg føler litt anderledes enn folk rundt meg, og den siste tiden har jeg innsett at dette sannsynligvis henger sammen med AS. Slik jeg har forstått menneskene rundt meg, er det viktig å dele følelser. Når man er trist, ønsker man å formidle følelsene sine til sine nærmeste, få trøst, støtte og selskap, og nærmest drive bort de vonde følelsene som om de var ville dyr. Når andre er triste, skal man spørre hva som er galt, lytte engasjert, gi gode råd, "bare være der" eller skryte uhemmet av den triste.
Det er ihvertfall slik det er blitt fremstilt for meg...
Men når jeg er trist, vil jeg være i fred. Jeg kan godt informere venner og veldig nær familie om at jeg er trist, og hvorfor, men det er ikke for å få trøst, men for å få forståelse og respekt - når det er hensiktsmessig for meg og min sorg at det som plager meg holdes utenfor samtalen, eller at jeg slipper unna ting som gjør sorgen verre, kan jeg åpne meg. Men ikke for å høre såkalte "trøstende ord". Og ikke for å bli holdt rundt.
Og når andre trenger trøst, eller vil snakke om noe vanskelig? Jeg kan godt adoptere følelsene deres og sette meg inn i deres situasjon. Jeg kan forstå at det er uendelig vondt å miste et familiemedlem, gå glipp av en forfremmelse, være blakk, bli dumpet eller stryke på en eksamen. Jeg tenker automatisk: "hvis dette skjedde meg, hva ville jeg følt?" før jeg scanner hjernen etter lignende historier jeg kan ha hørt eller lest om, på leting etter relevante råd eller reaksjoner. Min spontane (og mest vanlige) reaksjon, er noen tafatte "uff, det var jo leit", etterfulgt av noen "det må være vanskelig". Deretter går jeg, avhengig av situasjon og person, for ett av tre alternativer:

1. hvordan kan vi løse problemet?
2. prøver å være morsom, eller distrahere vedkommende, slik at stemningen letner
3. sier "ja, nei, altså, joda" og sniker meg bort

Og hvordan skulle jeg kunne gjøre noe annet? Trøst skal være basert på spontan velvilje, og gis slik man selv ville foretrukket å få den, men hvilke normale mennesker vil vel ha trøst slik jeg foretrekker den? Og hvordan skal jeg spontant kunne gi noe jeg ikke forstår?

Mange slags meg

Jeg er veldig sterk, jeg har bare ikke forstått det før nå. Jeg er utrolig modig, kanskje modigere enn de fleste vil trenge å finne ut om de er i løpet av livet. Hva gir meg retten til å skryte slik? Jo, jeg møter frykten. For alle med Aspergers syndrom, er det ukjente og uvante trusler. Det nye truer stabiliteten som ofte føles som det eneste man har å holde seg fast til i en verden man ikke forstår eller takler.

Jeg hater å ta t-banen eller bussen, både alene og sammen med andre. Jeg hater å gå rundt i Oslos gater alene. Da jeg begynte på en videregående skole som lå i sentrum, hadde jeg aldri reist mer enn én holdeplass med t-banen alene. Nå måtte jeg ta bussen alene. Jeg måtte sitte ved siden av fremmede, noe jeg hadde vegret for så lenge jeg kunne huske. Jeg var livredd, anspent, nervøs, utrygg. Men jeg gjorde det. Den ekle følelsen forsvinner aldri, men jeg møter vegringen hver dag jeg skal på jobb eller til universitetet. Jeg møter de samme følelsene når jeg går ombord på en båt eller entrer et fly, eller når jeg må legge på svøm. Jeg vil ikke! Men i de fleste tilfellene er dette blitt så normalt at jeg ikke merker frykten. Det jeg merker, er anspenthet, irritabelhet, nervøsitet og utmattelse. En veldig tretthet som lar meg sovne fra ubehaget, eller som ødelegger resten av dagen for meg. Jeg går på jobb, deltar på forelesninger. Jeg har deltatt på seks juleball hvor jeg visste at jeg ville ende opp alene. Jeg har hatt tillitsverv. Jeg går rundt som et eneste stort smil, og lengter samtidig bare hjem. Hjem til mitt ekte jeg. Følelsene mine ute blant folk er karikaturer eller kamufleringer av hva jeg egentlig føler, fordi jeg går på tå hev av frykt for å avsløre meg selv. Jeg er nervøs, skvetten og mistenksom der ute. Hjemme er jeg meg selv med alle mine små gleder og store sorger blandet ut i en grå apati. En dag håper jeg at skyene vil forsvinne og gledene øke, slik at livet blir bedre, men alt det grå er bedre enn det fargesprakende og falske som, uansett hvordan jeg ser det, også er en del av personligheten min.