Puslespillbrikken

Puslespillbrikken har lenge vært brukt som et symbol på autismespekteret, og som dere ser, er den også en del av headeren på denne bloggen, som en kombinasjon av en bit som ser ut som et menneske og en stor A. Før jeg valgte å bruke brikken, leste jeg en del om bruken av dette symbolet - det blir kritisert av mange autister, fordi den gjerne suppleres med teksten "en dag skal vi finne den manglende brikken" eller lignende  - altså at det er noe galt med autister, at vi mangler noe, og at denne brikken er en slags kur som kan gjøre autistiske barn "hele" og nevrotypiske. Ut fra denne tankegangen, er brikken et dårlig symbol, og et nedlatende symbol. Det fremstiller oss som feilvare, og ingen liker å bli sett på som feilvare. Autismeforskere som Tony Attwood har argumentert for at det er autistene i samfunnet som til enhver tid har ført menneskeheten fremover rent teknologisk - det er autistene som fikserer på én bestemt ting og lukker alt annet ute, og som gjerne viser store evner på sitt område. Dette er jo ikke noe man vil fikse?

Men likevel har jeg altså valgt å bruke dette utskjelte tegnet, og grunnen er som følger:
Min spontane tolkning var at den manglende biten manglet fra omverdenens bilde av autisme. Biten som mangler, er det som forhindrer leger og foreldre i å se helheten og forstå tilstanden, ikke for å kurere den, men for å kunne gi riktig støtte, stille riktige krav og gjøre livet så godt som mulig for barn og voksne på spekteret.
Samtidig gikk tankene hen til frustrerende timer med pusling hvor en bit tilsynelatende passer,  men likevel ikke vil ta opp tomrommet mellom fire andre brikker. Denne brikken kan være autisten, og de fire som omkranser hullet kan være nevrotypikere. Det er ikke noe galt med de fire eller med hullet, og det er heller ikke noe galt med autismebrikken. Autismebrikken passer bare ikke inn der nevrotypikerne vil ha den. Det er så uendelig lite som skiller den fra en nevrotypisk brikke, men det er likevel nok til å skape en frustrasjon alle som har autisme i familien vil kjenne seg igjen i. Man ønsker å passe inn, man ønsker å gi innpass, men en halv milimeter forhindrer det fra å skje. Istedenfor må man trøste seg med at det faktisk finnes en plass for den autistiske brikken, at den en dag vil finne sin plass hvor den passer inn.

Er ikke det en hyggelig tanke?

Jeg har sett regnbuen og fargespekteret bli foreslått som symbol på det vide spekteret av autismetilfeller, men er ikke det minst like treffende på alle andre mennesker? Det finnes nesten alltid et spektrum, en variasjon i alvorlighetsgrad eller vellykkethet. I så måte er vi ikke unike, og da synes jeg ikke fargespektre er noe beskrivende symbol for "vårt" spektrum! Kan vi ikke heller samle oss under en positiv puslespillbrikke, og se bort fra den negative tolkningen? Det hadde vært fine greier :-)