Endelig!

Før helgen fikk jeg svar på min nye fastleges henvisning til utredning for Aspergers syndrom ved DPS. Da var det over en måned siden jeg postla henvisningen med et personlig følgebrev hvor jeg bønnfalt dem om å stille opp for meg. Samtidig er det nesten fem måneder siden jeg ba min daværende fastlege om å søke meg til habiliteringsavdelingen ved mitt lokale sykehus, en henvisning de avslo, og to og en halv måned siden DPS fikk den første henvisningen fra ham. I juni er det ett år siden jeg tok kontakt med fastlegen min for å bli henvist videre for diagnostisering. Den gang måtte jeg vente til oktober før jeg ble sendt til det jeg antar er en privat institusjon som jeg mener gjorde en slett jobb, og som heller ikke konkluderte med noe annet enn "sannsynlighetsovervekt for tilstedeværelse av Aspergers syndrom". Under utredningen var jeg bare i en kort samtale med psykolog, og brukte den resterende tiden på tester og skjemaer som, med unntak av to skjemaer, ett for min mor og ett for meg, syntes å skulle utelukke at det var noe alvorlig galt med min intelligens eller koordinasjon/motorikk. Sistnevnte fikk minimalt med plass i utredningen. I tillegg ble det gjort et ganske grundig arbeid for å finne ut om jeg var en ustabil rusmisbruker med suicidale tendenser. Da jeg ved juletider fikk den såkalte konklusjonen, lå ikke vekten på Asperger, men på alle "feilene" jeg ikke hadde. Som jeg tørt bemerket til min mor: "Nå kan jeg vel sitere Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory når folk omtaler meg som gal: 'I'm not crazy - my mother had me tested!'".

Dette har altså tatt tid, og jeg har ikke time hos DPS før medio august. Da har det gått 14 måneder siden jeg tok opp Asperger med fastlegen min. 14 måneder med forvirring, spenning, sinne og frykt. Jeg lurer på om disse menneskene som avslår søknader, lar være å følge opp pasienter og generelt bruker latterlig lang tid på andre menneskers helse, har den minste anelse om hva de utsetter andre for?