Medfølelse og sånt

Jeg har etterhvert forstått at jeg føler litt anderledes enn folk rundt meg, og den siste tiden har jeg innsett at dette sannsynligvis henger sammen med AS. Slik jeg har forstått menneskene rundt meg, er det viktig å dele følelser. Når man er trist, ønsker man å formidle følelsene sine til sine nærmeste, få trøst, støtte og selskap, og nærmest drive bort de vonde følelsene som om de var ville dyr. Når andre er triste, skal man spørre hva som er galt, lytte engasjert, gi gode råd, "bare være der" eller skryte uhemmet av den triste.
Det er ihvertfall slik det er blitt fremstilt for meg...
Men når jeg er trist, vil jeg være i fred. Jeg kan godt informere venner og veldig nær familie om at jeg er trist, og hvorfor, men det er ikke for å få trøst, men for å få forståelse og respekt - når det er hensiktsmessig for meg og min sorg at det som plager meg holdes utenfor samtalen, eller at jeg slipper unna ting som gjør sorgen verre, kan jeg åpne meg. Men ikke for å høre såkalte "trøstende ord". Og ikke for å bli holdt rundt.
Og når andre trenger trøst, eller vil snakke om noe vanskelig? Jeg kan godt adoptere følelsene deres og sette meg inn i deres situasjon. Jeg kan forstå at det er uendelig vondt å miste et familiemedlem, gå glipp av en forfremmelse, være blakk, bli dumpet eller stryke på en eksamen. Jeg tenker automatisk: "hvis dette skjedde meg, hva ville jeg følt?" før jeg scanner hjernen etter lignende historier jeg kan ha hørt eller lest om, på leting etter relevante råd eller reaksjoner. Min spontane (og mest vanlige) reaksjon, er noen tafatte "uff, det var jo leit", etterfulgt av noen "det må være vanskelig". Deretter går jeg, avhengig av situasjon og person, for ett av tre alternativer:

1. hvordan kan vi løse problemet?
2. prøver å være morsom, eller distrahere vedkommende, slik at stemningen letner
3. sier "ja, nei, altså, joda" og sniker meg bort

Og hvordan skulle jeg kunne gjøre noe annet? Trøst skal være basert på spontan velvilje, og gis slik man selv ville foretrukket å få den, men hvilke normale mennesker vil vel ha trøst slik jeg foretrekker den? Og hvordan skal jeg spontant kunne gi noe jeg ikke forstår?